Elkem søker unge mennesker som ønsker å jobbe med fornybare energiløsninger og miljøansvarlige materialer. Vårt 2-årige traineeprogram legger til rette for personlig og faglig utvikling gjennom utfordrende arbeidsoppgaver og prosjekter. Du følges opp av en fadder og jobber kontinuerlig med en egen utviklingsplan. For dyktige og motiverte kandidater kan programmet danne et godt grunnlag for videre utviklingsmuligheter i Elkem.
Når og hvor søker jeg?
Rekrutteringsprosessen går hver høst. I oktober kan du registrere din trainee-søknad elektronisk på karrieresidene under www.elkem.com.
Vi ønsker at du har følgende kvalifikasjoner
▸5.års student/nyutdannet sivilingeniør med gode akademiske resultater
Dette kompendiet er et lærehefte som prøver å gi en lettfattet, men grundig innføring i faget TMA4400 Matematikk 1 ved NTNU, som omfatter énvariabel kalkulus og en del grunnleggende lineær algebra. Kompendiet dekker alle de sentrale sidene ved faget og gir eksamensrettede eksempler med fokus på forståelse og anvendelse. Likevel er det ikke en erstatning for den gjeldende pensumboken eller forelesningene, men kan fungere som et springbrett til å forstå og anvende sentrale konsepter.
Det er en forutsetning at du allerede har hatt kombinasjonen Matematikk R1 + R2, eller tilsvarende, før du tar dette emnet, og at du for øvrig kan dra nytte av kompendiet.
Mange av oppgavene i kompendiet er fra tidligere eksamener i TMA4100 Matematikk 1 og TMA4100/TMA4115 Matematikk 3. Underveis i kompendiet er det gjennomgang av metoder og tips til hvordan en kan løse typiske eksamensoppgaver. På slutten av kompendiet er det en kort oppsummering med formler og andre nyttige sammenhenger det er greit å kjenne til.
Stoff med (typisk) lav eksamensrelevans, herunder beviser og enkelte rigorøse definisjoner, er i stor grad utelatt. MERK! Det kan være enkelte mangler knyttet til pensumstoffet, da dette kompendiet er skrevet før faget har blitt undervist. I tillegg kan det finnes eksempeloppgaver som ikke er dekket her, men som likevel er eksamensrelevante. Det anbefales derfor at du også bruker emnets øvrige ressurser for alt det er verdt. Ikke glem at mengdetrening er måten flest lærer best på!
Lykke til med eksamen!
Skrevet av Herman Songe-Aakre og Ylva Schüch.
Kapittel 1
Komplekse tall
Komplekse tall kan virke forvirrende og nytt, men de har mange likheter med vanlige tall. Grunnen til at det blir introdusert tidlig, er at det har mange bruksområder.
Når man skal løse ligninger kommer man på et punkt der de reelle tallene ikke strekker til. Ta for eksempel ligningen x2 = −1. Denne ligningen er umulig å løse i ℝ ettersom det ikke finnes reelle tall som, opphøyd i annen, er mindre enn null.
I dette kapittelet introduserer vi tall som løser slike ligninger, og vi vil da ha en «komplett» samling med tall som kan brukes til å løse alle ligninger. Den største forskjellen er at de består av to deler – en imaginær del og en reell del.
1.1 Den imaginære enheten og det komplekse plan
Den imaginære enheten i er svaret på spørsmålet «hva er kvadratroten av −1?». Den er definert slik at i2 = −1. På en måte har vi prøvd å finne en løsning på ligningen x2 = −1, og funnet opp et tall i som er en løsning.
Tallet i er utenfor den reelle tallinjen. Om man plusser tallet i med for eksempel tallet 2 så får man tallet 2 + i. Dette er ikke et reelt tall og det ligger i det såkalte komplekse planet. Et komplekst tall er definert som z = a + bi hvor a og b er reelle tall.
Det komplekse planet med tallet 2 + i plassert.
Når vi skriver z = a + bi så ligner dette på koordinater og kalles for den kartesiske formen til et komplekst tall. Vi skal senere se på en nyttig måte å skrive komplekse tall på som kalles for polarformen til et komplekst tall.
1.2 Operasjoner på komplekse tall
La z = a+bi og w = c+di være komplekse tall. Her er reglene for de fire operasjonene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. For addisjon og subtraksjon er det først en visualisering av komplekse tallene som vektorer.
Addisjon
Når vi adderer komplekse tall legger vi sammen de reelle delene og de imaginære delene hver for seg:
Tallet z = 1 + i plusset med tallet w = −2 + 3i.
Numerisk regel for addisjon
For to komplekse tall z = a + bi og w = c + di:
z + w = (a+c) + (b+d)i
Tallet z = 3 + i plusset med tallet w = −3i.
Tallet z = 1 + 2i plusset med tallet w = 1 − 2i.
Subtraksjon
Ved subtraksjon trekker vi fra de reelle delene og de imaginære delene hver for seg:
Tallet z = 1 + i minus tallet w = 2 + 3i. Vektoren z − w går fra w til z.
Tallet z = 2 + i minus tallet w = −i.
Tallet z = 1 + i minus tallet w = 1 − i.
Numerisk regel for subtraksjon
For to komplekse tall z = a + bi og w = c + di:
z − w = (a−c) + (b−d)i
Multiplikasjon og divisjon
For multiplikasjon og divisjon av komplekse tall bruker vi følgende formler:
Multiplikasjon og divisjon
For z = a + bi og w = c + di:
z · w = ac − bd + (bc + ad)i
z
w
=
ac + bd + (bc − ad)i
c2 + d2
Her er et eksempel på utregning av multiplikasjon og divisjon med komplekse tall. Senere skal vi se på en noen vakrere formler for disse to operasjonene ved hjelp av polarform og Eulers formel.
Eksempel: Multiplikasjon og divisjon
Ta z = 3 + 4i og w = 1 − 2i. Da har vi a = 3, b = 4, c = 1, d = −2.
La z = a + bi være et komplekst tall. Da har vi z̄ = a − bi (hvor z̄ leses «z konjugert»). z̄ er tallet man får ved å speile tallet z over den reelle tallinjen. Her er noen eksempler:
Tallet z = 1 + i og dets konjugerte z̄ = 1 − i speiles over den reelle aksen.
Tallet z = 2i og dets konjugerte z̄ = −2i.
Tallet z = 2 som ligger på den reelle aksen og z̄ = 2 (samme punkt).
Regneregler for konjugerte tall
z + w = z̄ + w̄z − w = z̄ − w̄
z · w = z̄ · w̄
z
w
=
z̄
w̄
z + z̄ = 2az − z̄ = 2bi
1.3 Komplekse tall på polarform
En annen måte å skrive komplekse tall på, er polarform, som kanskje er en mer geometrisk og intuitiv form enn den kartesiske formen. Polarform kan spare mye tid, særlig når det gjelder multiplikasjon og divisjon.
Komplekse tall på polarform
Et komplekst tall på polarform skrives z = r(cos θ + i sin θ).
• r er avstanden fra origo til tallet på det komplekse planet.
• θ er rotasjonen (eller vinkelen) til tallet i det komplekse planet.
Rotasjonen begynner på null på den positive reelle aksen (til høyre). Når rotasjonen er på 90° så vil tallet være på den imaginære aksen. Fortsetter man 90° til så er man på den reelle negative aksen. Her er et tall med r = 1 rotert:
Det komplekse planet med enhetssirkelen.
Merk: Når vi snakker om rotasjon bruker vi både grader (°) og radianer. 2π ≈ 360°, π ≈ 180°, π/2 ≈ 90° osv. Radianer er det vanligste når det kommer til komplekse tall.
1.4 Konvertere til og fra polarform
Ved hjelp av Pythagoras' setning kan man enkelt konvertere fra polarform til kartesisk (rektangulær) form. La oss se på ett tall skrevet på polarform z = 2(cos π/6 + i sin π/6) i det komplekse planet. Vi tar den reelle delen Re z (langs den reelle aksen) og den imaginære delen Im z (langs den imaginære aksen) hver for seg slik at vi kan skrive tallet i kartesisk form.
Konvertering fra polarform. Det komplekse tallet z = r(cos θ + i sin θ) hvor vi bruker rettvinklet trekant.
Metode: Skrive på kartesisk form
La oss ta z = r(cos θ + i sin θ) som vi vil konvertere til kartesisk form z = a + ib. For å gjøre dette må vi finne a og b.
Vi tar den reelle og den komplekse delen hver for seg. Vi har r(cos θ + i sin θ) = r cos θ + ir sin θ, altså Re z = r cos θ og Im z = r sin θ. På samme måte har vi Re z = a og Im z = b. Dette gir oss:
a = r cos θ b = r sin θ
Dermed har vi de to reelle tallene a og b og kan skrive z på kartesisk form z = a + ib.
Metode: Skrive på polarform
For å konvertere fra kartesisk form z = a + bi til polarform z = r(cos θ + i sin θ) har vi følgende formler:
r = √(a2 + b2)
θ =
arctan
b
a
for a > 0
arctan
b
a
+ π for a < 0
π/2 for a = 0, b > 0
3π/2 for a = 0, b < 0
Eulers formel
Eulers formel ligger veldig nært polarform. I stedet for å skrive z = r(cos θ + i sin θ) så skriver vi z = reiθ. Det betyr det samme, men på grunn av regnereglene for potenser er det enda lettere å multiplisiere og dividiere på polarform.
Vi så tidligere noen knotete formler for multiplikasjon og divisjon. Det går helt fint å regne med disse på standard form (kartesisk form) når vi har enkle regnestykker, men om vi skal regne ut for eksempel (1 + i)4 kan det være fint med Eulers formel.
Definisjon: Eulers formel
For enhver reell θ:
eiθ = cos θ + i sin θ
Denne formelen gir flere nyttige resultater. Blant annet har vi at:
Teorem: Multiplikasjon med Eulers formel
eiθ · eiα = ei(θ+α)
for alle θ, α ∈ ℝ
Vi ser at vi får mye mer praktiske formler for multiplikasjon og divisjon.
Multiplikasjon av komplekse tall ved hjelp av Eulers formel
La z = reiθ og w = seiα. Da har vi:
z · w = rsei(θ+α)
z
w
=
r
s
ei(θ−α)
Her ser vi at vinklene til rotasjonene θ og α plusses sammen: å gange tallene sammen er det samme som å plusse sammen rotasjonen til tallene samtidig som vi ganger sammen lengdene (radiusene) r og s.
Eksempel: Multiplikasjon med Eulers formel
Nå kan vi regne ut (1 + i)4.
Først vite hvordan vi skriver 1 + i med hjelp av Eulers formel. Da skriver vi 1 + i på polarform. Vi har a = 1 og b = 1 som gir oss r:
r = √(a² + b²) = √(1² + 1²) = √2
Siden vi har a > 0 så finner vi θ:
θ = arctan
b
a
= arctan
1
1
= arctan 1 =
π
4
(= 45°)
På polarform har vi altså 1 + i = r(cos θ + i sin θ) = √2(cos π/4 + i sin π/4). Dette kan vi skrive ved hjelp av Eulers formel som √2eiπ/4.
Dermed har vi:
(1 + i)4 = (√2eiπ/4)4 = √24eiπ/4·4 = 4eiπ
Om vi vil ha tallet tilbake på kartesisk form, er det bare å konvertere som om vi konverterer fra polarform. Vi har da:
a = 4 cos π = −4
b = 4 sin π = 0
Dermed har vi (1 + i)4 = −4.
1.5 Metoder for løsning av eksamensoppgaver
Vi så nettopp at multiplikasjon av komplekse tall innebærer rotasjon. Denne rotasjonen forklarer noe som er viktig når man skal skissere løsninger på en ligning i to ledd av formen zn = a: punktene er spredt rundt likt i en sirkel. Når det kommer til ligninger i til flere ledd blir problemene litt mer komplisert, men metodene er like enkle.
Når det kommer til ligninger i to ledd så er det nøksa likt hver gang man skal løse disse. Det gjelder å skrive tallene i polarform for å så finne en løsning ved hjelp av den n-te roten. Denne løsningen vil så gi alle de andre løsningene, siden de alle er likt spredt rundt i en sirkel.
Alle 9. røttene av 1, som ligger jevnt fordelt på enhetssirkelen.
Metode: Finn alle røttene og skisser dem, to ledd
1. Om zn er på samme side som a, flytt om slik at vi har zn = a eller zn = −a.
2. Uansett hvordan a ser ut, skriv a på Eulers form reiθ, som også er lik rei(θ + 2πk).
3. Opphøy i 1/n for å få z = n√rei(θ/n + 2πk/n). Regn ut for k=0,1,…,n−1.
4. Tegn første rot og roter med
2π
n
i en sirkel for å tegne resten.
Det kan være interessant å kunne løse komplekse ligninger av annen- og tredjegrad. Med komplekse tall er det alltid en løsning på slike ligninger, ifølge algebraens fundamentalteorem, som er en viktig grunnpilar i matematikken vi holder på med her. Algebraens fundamentalteorem sier enkelt og greit: En n-te grads ligning har alltid n løsninger.
Algebraens fundamentalteorem
Et polynom
p(z) = zn + an−1zn−1 + · · · + a1z + a0
kan alltid faktoriseres på formen
∏i=1n(z−zi) = (z−z0)(z−z1) · · · (z−zn),
der zi ∈ ℂ er løsninger av ligningen
zn + an−1zn−1 + · · · + a1z + a0 = 0.
En n-te grads ligning har alltid n løsninger (inkludert komplekse løsninger).
Metode: Finn alle røttene og skisser dem, polynom
1. Om det er fjerdegradsligning med tre ledd, skriv w = z2.
2. Om det er tredjegradsligning, finn én løsning z0 (nesten alltid −2, −1, 1, eller 2) og faktoriser: (az2+bz+c)(z−z0)=0.
3. Løs andregradsligningen med abc-formelen. Om ligningen var i fjerde grad, løs for w og finn z0 = +√w1, z1 = −√w1, z2 = +√w2, z3 = −√w2.
4. Skisser løsningene ved hjelp av rutenett i det komplekse planet.
I eksamensoppgavene er det typisk at det er én enkel løsning om det er tredjegraduspolynom. Ved hjelp av denne ene løsningen kan polynomet faktoriseres.
Disse to metodene vil sannsynligvis være nok til å løse de fleste oppgaver på eksamen om komplekse tall, men det er likevel viktig å ha en god forståelse av komplekse tall, da det kan komme andre oppgaver i tillegg.
Om man sitter fast på en annen type oppgave om komplekse tall, kan det hjelpe å skrive tallet på kartesisk form. Når man har en ligning på kartesisk form så vil alltid de reelle tallene være like de reelle tallene og de imaginære tallene like de imaginære. For eksempel kan vi dele ligningen a + ib = c + id i ligninger a = c og b = d ettersom de reelle og imaginære delene ikke kan være like om a, b, c og d er reelle.
1.6 Eksamensrettede oppgaver
La p(z) = z3 + 27. Finn alle røttene til p(z), skriv røttene på standardform og skissér røttene i det komplekse planet.
Finn alle løsningene til (z2 + iz + 6)(z−1) = 0 for z ∈ ℂ og skissér disse i det komplekse planet.
Finn alle komplekse tall z som oppfyller ligningen (z+1)(z+1) = (z+i)(z+i). Skissér alle løsninger z i det komplekse planet.
▶Løsningsforslag
Eksempeloppgave 1
Vi ser at det er to ledd og bruker tilsvarende metode. Da skriver vi z3 = −27.
Så skal vi skrive −27 i polarform. Vi har r = √((−27)2) = 27 og ettersom −27 < 0 så har vi θ = arctan
−27
−27
+ π = π. Dermed har vi −27 = 27eiπ. Vi skriver dermed −27 = 27eiπ+2πk.
Dette gir oss z3 = 27eiπ+2πk og vi opphøyer i 1/3 og får z = 3ei(π/3+2πk/3). Vi får da svar for k = 0, k = 1 og k = 2: z0 = 3eiπ/3, z1 = 3eiπ og z2 = 3ei5π/3.
For å skrive de i standardform regner vi ut ved hjelp av metoden for konvertering til kartesisk (standard) form.
a = Re z0 = 3 · cos(π/3) = 3/2
b = Im z0 = 3 · sin(π/3) = 3√3/2
z0 = 3/2 + 3√3/2i
Vi gjør det samme med z1 og z2 og får z1 = −3 og z2 = 3/2 − 3√3/2i. Da gjenstår det bare å tegne røttene. Det går an å tegne én rot for å så tegne resten slik at de er spredt rundt likt i en sirkel ved hjelp av rotasjon eller tegne direkte utifra koordinatene.
Alle løsninger til ligningen z3 + 27 = 0
Eksempeloppgave 2
Vi har en tredjegradusligningsog vi har allerede fått en løsning z0 = 1 ettersom polynomet er faktorert med (z − 1).
Vi løser andregradsligningen med abc-formelen og får z1 = −3i og z2 = 1. Disse er enkle å tegne i det komplekse plan ettersom vi har dem i kartesisk form.
Alle løsninger til ligningen (z2 + iz + 6)(z − 1) = 0
Eksempeloppgave 3
I denne oppgaven kan ingen av metodene brukes, og det er flere måter å løse den på. En teknikk som ofte å funker er å skrive z = a + bi, regn ut og se hva vi får:
(a + bi + 1)(a + bi + 1) = (a + bi + i)(a + bi + i)
(a + bi + 1)(a − bi + 1) = (a + bi + i)(a − bi − i)
Nå regner vi ut i første linje, så trekker vi fra begge sider i andre linje:
a² − abi + a + abi + b² + bi + a − bi + 1 = a² − abi − ai + abi + b² + bi + ai − bi + 1
2a = 2b
Dermed har vi at ligningen er sann for alle a og b slik at a = b. Dermed har vi løsningene z = a + ai for alle a ∈ ℝ. Dette kan vi skissere som en linje som går gjennom alle punkter (komplekse tall) med lik kompleks og reell verdi.
Skisse av løsningene z i det komplekse planet
Lineære ligningssystemer og gausseliminasjon er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Vektorligninger er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Matriser er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Determinanter er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Følger er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Grenseverdier er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Derivasjon er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Transcendente funksjoner er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Differensialligninger er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Numerikk er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Integrasjon er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Kort oppsummering er låst
Du leser en gratis forhåndsvisning av kompendiet. Kjøp digital tilgang for å lese alle kapitler, eksamensoppgaver og løsningsforslag.
Eksamenssett
Eksamen 19. november 2025
TMA4100 Matematikk 1, ordinær eksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Oppgave 1
Vis at grafene til funksjonene
f(x)=ln(x)ogg(x)=x2−2
skjærer hverandre minst én gang i intervallet [1,2].
▶Løsningsforslag
Oppgave 1 — Løsning
La h(x)=f(x)−g(x)=ln(x)−x2+2. Vi ønsker å vise at h(x) har minst en rot for x∈[1,2]. Siden h(x) er en sum av kontinuerlige funksjoner er den en kontinuerlig funksjon. Videre er
h(1)=1>0,h(2)=ln(2)−4+2=ln(2)−2<0.
Skjæringssetningen gir derfor at det finnes minst en rot av h(x) for x∈[1,2].
Oppgave 2
La Tn være tilnærmingen gitt ved trapesmetoden til det bestemte integralet
I=∫021+x21dx.
Gitt at
0≤x≤2max(1+x2)36x2−2=2,
hvor stor må n være for at feilen ∣I−Tn∣ garantert er mindre enn 10−6? Begrunn svaret.
▶Løsningsforslag
Oppgave 2 — Løsning
La f(x)=(1+x2)−1. Feilestimatet for trapesmetoden gir
∫02f(x)dx−Tn≤12n2K(2−0)3=3n22K,
hvor K er slik at ∣f′′(x)∣≤K. Vi deriverer og dobbeltderiverer derfor f(x):
Fra oppgaveteksten er derfor K=2, og vi trenger da å finne n slik at
3n24<10−6⟺n>34106=32103≈1154.7.
Altså kan vi velge n=1155 for å få feilen garantert mindre enn 10−6.
Oppgave 3
La f(x)=x3 for 0≤x≤2/3. Finn arealet av rotasjonsflaten som oppstår ved å dreie grafen til f(x) om x-aksen.
▶Løsningsforslag
Oppgave 3 — Løsning
For å finne arealet til rotasjonsflaten integrerer vi følgende infinitesimale del fra x=0 til x=2/3:
2πrds,
der r er avstanden fra rotasjonslinjen til grafen og ds er buelengdedifferensialet. I vårt tilfelle er r=x3 og ds=1+(3x2)2dx. Med substitusjonen u=9x4 og deretter v=1+u gir dette
Dvs., at −1<2x−3<1 eller 1<x<2. Potensrekken konvergerer dermed for x∈(1,2). Forholdstesten sier derimot ingenting om tilfellene x=1 og x=2, og disse må sjekkes separat.
x=1 gir
n=1∑∞(−1)nn3.
Dette er en alternerende rekke hvor leddene ikke går mot null, dermed divergerer den.
x=2 gir
n=1∑∞n3(2x−3)n=n=1∑∞n3.
Dette er en rekke hvor leddene ikke går mot null, dermed divergerer denne også.
Den oppgitte potensrekken konvergerer derfor absolutt for x∈(1,2), og divergerer ellers.
Oppgave 7
Forklar hvorfor funksjonen
f(x)=ex−2−1
har en invers for x>0. Finn et uttrykk for f−1(x) for x>0.
▶Løsningsforslag
Oppgave 7 — Løsning
Vi deriverer f(x):
f′(x)=ex−2dxdx−2=−2ex−2x−3.
Uttrykket over viser at f′(x)<0 for alle x>0, og dermed er f(x) strengt avtagende for alle x>0. Altså må f(x) ha en invers f−1(x) for x>0.
Vi kan finne inversfunksjonen ved å løse følgende likhet for y:
x=ey−2−1⟺x+1=ey−2⟺ln(x+1)=y−2=y21.
Dette gir at
y=±ln(1+x)1.
Siden f(x)>0 for x>0, må vi velge den positive roten. Vi konkluderer derfor med at
f−1(x)=ln(1+x)1,for x>0.
Oppgave 8
Finn taylorrekken om x=0 til
f(x)=∫0xe−t2dt.
▶Løsningsforslag
Oppgave 8 — Løsning
Det er kjent at taylorrekken til eu om u=0 er gitt ved
eu=n=0∑∞n!un,for alle u∈(−∞,∞).
Vi kan derfor la u=−t2 slik at
e−t2=n=0∑∞(−1)nn!t2n,for alle t∈(−∞,∞).
For å finne taylorrekken om x=0 til f(x) bruker vi at taylorrekken om t=0 til e−t2 konvergerer for alle t∈[0,x], og at vi derfor kan integrere leddvis. Dette gir
Siden f(x) er definert for alle x∈(−∞,∞), vil også potensrekken konvergere for alle x∈(−∞,∞).
Oppgave 9
La {cn}n=1∞ være en følge av positive reelle tall. Gå ut fra at ∑n=1∞4ncn konvergerer.
Avgjør om ∑n=1∞cn konvergerer eller divergerer. Begrunn svaret.
▶Løsningsforslag
Oppgave 9 — Løsning
Siden 4n≥1 og cn>0 for alle n≥1, vil cn≤4ncn. Ved sammenligningstesten vil derfor ∑n=1∞cn konvergere.
Oppgave 10
La y(x) være løsningen av initialverdiproblemet
y′(x)=x2−0.3(y(x))2,y(−1)=0.
Finn en tilnærming til y(0) ved hjelp av Eulers metode med h=0.5.
Skisser løsningen av initialverdiproblemet ved hjelp av retningsfeltet i figuren under.
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
For n≥0, er Eulers metode gitt ved
yn+1=yn+f(xn,yn)h,xn+1=xn+h,
hvor y(xn)≈yn. Fra initialverdiproblemet og oppgaveteksten får vi at f(xn,yn)=xn2−0.3yn2, h=0.5, x0=−1 og y0=0. Videre er x1=x0+h=−0.5 og x2=x1+h=0, vi er derfor ute etter y2. Vi regner så ut de aktuelle verdiene:
Basert på retningsfeltene, får vi følgende skisse for y(x):
Merk at Eulers metode gir litt for høye y-verdier.
Eksamenssett
Eksamen 13. august 2025 (kont)
TMA4100 Matematikk 1, kontinuasjonseksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Siden limx→3−f(x)=74=limx→3+f(x), er f(x) kontinuerlig for x≥0. Vi har også at
f′(x)={4x3+1,4x3−1,for x>3,for 0≤x<3.
Her er 4x3−1=0 når x=4−1/3≈0.630, altså er f′(x)<0 for x∈[0,4−1/3) og f′(x)>0 for x∈(4−1/3,3)∪(3,∞).
Videre har vi at f(4−1/3)<0 og f(2)>0, og f(x)=0 må derfor ha minst én løsning for x∈(4−1/3,2) ved hjelp av skjæresetningen. I det aktuelle intervallet er f′(x)>0 som betyr at det maksimalt er én løsning der, og dermed nøyaktig én løsning for x∈(4−1/3,2). For x>2, er f(x) strengt voksende, og vi har ingen flere løsninger av f(x)=0 her. For 0≤x<4−1/3, har vi at f(0)<0 og f(x) er strengt avtagende, og det kan derfor ikke finnes noen x slik at f(x)=0 her heller.
Oppgave 6
Finn x-verdiene som gir maksimum og minimum av
F(x)=∫0xcos(t2)dt,for −2≤x≤2.
Du kan fritt bruke at F(2)>0>F(−2).
▶Løsningsforslag
Oppgave 6 — Løsning
Ved analysens fundamentalteorem finner vi at:
F′(x)=cos(x2).
Vi finner så de kritiske punktene ved å løse F′(x)=0:
F′(x)=cos(x2)=0⟺x2=2π+πn,der n=0,1,2,…
⟺x=±2π+πn,der n=0,1,2,….
Siden F(x) er definert for −2≤x≤2, er de kritiske punktene gitt ved x=±π/2≈±1.253. Funksjonen F(x) kan også ha ekstremalverdier i endepunktene x=±2.
Vi skal nå studere fortegnet på den deriverte for å angi x-verdiene som gir minimums- og maksimumsverdi.
Vi har at F′(x)=cos(x2)<0 for −2<x<−π/2, F′(x)>0 for −π/2<x<π/2 og F′(x)<0 for π/2<x<2.
Totalt gir dette at 0>F(−2)>F(−π/2), F(−π/2)<F(π/2) og F(π/2)>F(2)>0. Minimumsverdien til F(x) er derfor gitt i punktet x=−π/2 og maksimumsverdien er gitt i x=π/2.
Oppgave 7
La f(x)=x2 for 0≤x≤1. Vis at arealet av rotasjonsflaten som oppstår ved å dreie grafen til f(x) om linjen y=−1 kan skrives som
I=2π∫01(1+x2)1+4x2dx.
Finn en tilnærmingsverdi til I ved å bruke trapesmetoden med n=3 delintervaller.
▶Løsningsforslag
Oppgave 7 — Løsning
For å finne arealet til rotasjonsflaten integrerer vi følgende infinitesimale del fra x=0 til x=1:
2πrds,
der r er avstanden fra rotasjonslinjen til grafen og ds er buelengdedifferensialet. I vårt tilfelle er r=1+x2 og ds=1+(2x)2dx. Dette gir følgende integral
I=2π∫01(1+x2)1+4x2dx.
La f(x)=2π(1+x2)1+4x2. Siden n=3 i trapesmetoden, får vi h=(1−0)/3=1/3 og yi=f(0+ih)=f(ih) for i=0,1,2,3. Dvs.,
Dette er en separabel differensialligning slik at vi får
y′(x)=3(1+x)y(x)⟺y(x)y′(x)=3(1+x)1.
Integrasjon av begge sidene gir da
ln∣y(x)∣=31ln(1+x)+C.
Vi anvender så eksponentialfunksjonen på begge sider og får
∣y(x)∣=C(1+x)1/3⟺y(x)=±C(1+x)1/3
Initialbetingelsen y(0)=1 fører da til at ±C=1, og løsningen er gitt ved
y(x)=(1+x)1/3.
Oppgave 9
Følgen {an}n=1∞ er slik at an≥4 for alle n og den er gitt rekursivt ved
an+1=21an+2,der a1=8.
Vis at følgen konvergerer og finn grenseverdien limn→∞an.
▶Løsningsforslag
Oppgave 9 — Løsning
Vi skriver ut noen verdier av følgen:
a1=8,a2=6,a3=5.5,…
Følgen ser derfor ut til å være avtagende, an+1≤an for alle n≥1. La oss derfor vise dette ved å se på
anan+1=21+an2≤21+42=1.
Her brukte vi at an≥4 for alle n≥1.
Den aktuelle følgen er altså avtagende og nedad begrenset. Dermed konvergerer følgen og grenseverdien limn→∞an=a eksisterer. For å finne grenseverdien, lar vi n→∞ på begge sider av likhetstegnet:
n→∞liman+1=21n→∞liman+2⟹a=21a+2.
Grenseverdien a må derfor være lik 4.
Oppgave 10
Gå ut fra at f:[0,1]→R er kontinuerlig og f(0)=0. Gå også ut fra at f(x) er deriverbar for x∈(0,1). Figuren under viser grafen til f′(x).
Skisser grafene til f(x) og f′′(x). Svarene må begrunnes.
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
Vi begynner med en skisse av f′′(x) som er den deriverte av funksjonen til den oppgitte grafen. Legg merke til at f′(x) har lik graf for x∈[0,1/2) og x∈(1/2,1]. La oss derfor bare diskutere hva som skjer for x∈[0,1/2). Når x=1/2, vil f′′(x) være diskontinuerlig. I x=1/4 skal den dobbeltderiverte være lik 0. For x∈[0,1/4) skal den dobbeltderiverte være negativ, og for x∈(1/4,1] skal den være positiv. Vi ser videre at f′(x) avtar saktest nærme x=0+, avtar raskest nærme x=1/4−, vokser raskest nærme x=1/4+, og vokser saktest nærme x=1/2−. Selve krumningen er likevel vanskelig å konkludere entydig fra grafen som er oppgitt i oppgaveteksten. Vi får derfor to mulige grafer for f′′(x):
Vi skal nå skissere f(x). For å få en intuisjon, kan vi bruke at f(x)=∫0xf′(t)dt ved analysens fundamentalteorem. Legg igjen merke til at f′(x) har lik graf for x∈[0,1/2) og x∈(1/2,1]. La oss derfor bare diskutere hva som skjer for x∈[0,1/2). Vi gjør et grovt estimat på arealet under grafen fra x=0 til x=1/4: Arealet er mindre enn trekanten med hjørner i (0,0), (0,1) og (1/4,0). Denne har areal likt med 1/8. Altså er f(1/4)≈1/8 og f(1/2)≈2/8=1/4. Videre er f′(x)≥0, som betyr at f(x) alltid skal vokse. Siden f′(x)=0 når x=1/4, må f(x) ha et vendepunkt der. Ut i fra arealtolkningen vår, vil det være stadig mindre areal under grafen til f′(x) når vi nærmer oss x=1/4−, noe som betyr at f(x) raskt får høye funksjonsverdier, men at den nærme x=1/4− vil avta i vekst. Alt dette gir grafen under.
Eksamenssett
Eksamen 2. desember 2024
TMA4100 Matematikk 1, ordinær eksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Du kan velge et pizzastykke fra en sirkelrund pizza (altså pizzastykket er en sirkelsektor), og stykket må ha en omkrets på 60 cm. Hvor stor må diameteren d til pizzaen være for å maksimere arealet A(d) til pizzastykket?
(Hint: Arealet av en sirkelsektor med vinkel θ er
2πθπ(2d)2,
hvor d er diameteren til sirkelen.)
▶Løsningsforslag
Oppgave 3 — Løsning
En sirkelsektor med vinkel θ har altså areal gitt ved
A=2πθπ(2d)2=8θd2,
hvor d er diameteren til sirkelen (eller pizzaen). En sirkelsektor med vinkel θ har omkrets gitt ved
O=2d+2d+2πθ2π2d=d+2θd.
Fra oppgaveteksten vet vi at pizzastykket må ha en omkrets lik 60 cm. Dette gir at
θ=d2(60−d).
Vi finner da et uttrykk for arealet som en funksjon av bare d:
A(d)=8d2(60−d)d2=41(60d−d2).
Videre er A′(d)=(1/4)(60−2d) og A′′(d)=−1/2<0. Dette gir et globalt maksimumspunkt i d=30.
Altså vil en pizza med diameter lik 30 cm gi det største pizzastykket med omkrets 60 cm.
(Vinkelen er da θ=2 radianer eller θ≈115 grader, og man får 1/π-dels pizza.)
Oppgave 4
Finn alle punktene (x,y) på kurven y=y(x) gitt ved x2−y2=1 der tangenten har stigningstall lik 2.
Hva er ligningen til tangenten i de aktuelle punktene?
▶Løsningsforslag
Oppgave 4 — Løsning
Ved implisitt derivasjon får vi
2x−2ydxdy=0⟺dxdy=yx.
Her må vi anta at y=0. (Stigningstallet eksisterer ikke i punktene (±1,0).) Stigningstall lik 2 gir derfor at y=x/2. Innsatt i ligningen gir dette
1=x2−(2x)2=43x2⟺x=±32.
Totalt gir dette de to punktene (32,31) og (−32,−31).
Generelt vil en tangent som går gjennom punktet (x0,y0) og har stigningstall a være gitt ved
y−y0=a(x−x0).
Vi får dermed de to tangentene
y−31=2(x−32)ogy+31=2(x+32).
Oppgave 5
Gå ut fra at funksjonen f(x) har følgende taylorrekke om x=0:
n=0∑∞(−1)n(2n+1)!x4n+1.
Hva er f(13)(0)? Svaret må begrunnes.
▶Løsningsforslag
Oppgave 5 — Løsning
Generelt er taylorrekken om x=0 gitt ved
k=0∑∞k!f(k)(0)xk.
Vi trenger derfor å bestemme n slik at 4n+1=13. Det gir n=3 og
n=0∑∞(−1)n(2n+1)!x4n+1=x−3!x5+5!x9−7!x13+….
For å sammenligne med den generelle taylorrekka med k=13, skriver vi koeffisienten foran x13 som
−7!1=7!−13!13!1=13!f(13)(0).
Altså må f(13)(0)=−13!/7!=−1235520.
Oppgave 6
La
f(x)=∫0xetdt=2ex(x−1)+2
for x∈[1,2].
Vis at f(x)=4 har nøyaktig én løsning r∈(1,2).
Finn en tilnærmet verdi, r∗, av r ved å gjøre 2 iterasjoner med Newtons metode med startverdi x0=1.
Er r∗ større eller mindre enn r? Svaret må begrunnes.
▶Løsningsforslag
Oppgave 6 — Løsning
La g(x)=f(x)−4. Ved analysens fundamentalteorem er
g′(x)=f′(x)=ex>0,
altså er g(x) strengt voksende for x∈[1,2] og g(x) kan dermed ha maksimalt én rot for x∈[1,2]. Videre er g(x) kontinuerlig (som f. eks. en sammensetning av kjente kontinuerlige funksjoner) og
g(1)=−2<0,g(2)=2e2(2−1)−2>0.
Skjæringssetningen sier da g(x) har minst én rot for x∈(1,2). Dermed har g(x) nøyaktig én rot for x∈(1,2).
Iterasjonsskjemaet for Newtons metode er gitt ved
xn+1=xn−exn2exn(xn−1)−2.
Vi får da x0=1, x1≈1.7358 og x2≈1.6364. Vi lar derfor r∗=1.636.
Ved direkte utregning får vi at g(r∗)=0.0055>0, og siden g(x) er strengt voksende for x∈[1,2], må r∗>r. (Alternativt vil g′′(x)=2−1x−1/2ex>0 for alle x∈[1,2], og funksjonen er konveks. Alle tangentlinjer ligger derfor under grafen til g(x), og følgelig må r∗>r.)
Oppgave 7
Finn og klassifiser de lokale og globale ekstremalverdiene til
f(x)=∣x2−1∣,der −2≤x≤2.
Skisser grafen til f(x). Er f(x) deriverbar i intervallet −2<x<2? Svaret må begrunnes.
▶Løsningsforslag
Oppgave 7 — Løsning
La g(x)=x2−1. Da er g(0)=−1, g′(x)=2x og g′′(x)=2. Altså er g(x) en parabel med globalt minimum i (0,−1). Videre gir g(x)=0 at x=±1.
Vi ser at f(x)=∣g(x)∣, dermed vil de negative delene av grafen til g(x) bli positive deler for f(x). f(x) får derfor to lokale minimumsverdier i x=±1, hvor f(±1)=0, og en lokal maksimumsverdi i x=0, hvor f(0)=1. I endepunktene er f(±2)=1. f(x) har faktisk derfor to globale minimumsverdier i x=±1, og tre globale maksimumsverdier i x=0,±2.
Fra skissen ser vi at f(x) muligens ikke er deriverbar i punktene x=±1. Vi sjekker dette for x=1 (regningen er tilsvarende for x=−1). Ved definisjonen av den deriverte har vi at
og dermed eksisterer ikke f′(1). Funksjonen f(x) er altså deriverbar overalt unntatt i x=±1.
Oppgave 8
La f(x)=cosh(x) for 0≤x≤ln(2). Finn arealet av rotasjonsflaten som oppstår ved å dreie grafen til f(x) om linjen y=−1.
(Hint: 2cosh2(x)=1+cosh(2x).)
▶Løsningsforslag
Oppgave 8 — Løsning
Vi legger merke til at f(x)≥0 for 0≤x≤ln(2) og f′(x)=sinh(x)≥0 for 0≤x≤ln(2).
For å finne arealet til rotasjonsflaten integrerer vi følgende infinitesmale del fra x=0 til x=ln(2):
2πrds,
hvor r er avstanden fra rotasjonslinjen til grafen og hvor ds er buelengdedifferensialet. I vårt tilfelle blir r=1+f(x) og ds=1+(f′(x))2dx. Vi får derfor
Dvs., at −5<x+2<5 eller −7<x<3. Potensrekken konvergerer dermed for x∈(−7,3). Forholdstesten sier derimot ingenting om tilfellene x=−7 og x=3, og disse må sjekkes separat.
x=−7 gir
n=1∑∞5n−1n(−1)n5n=5n=1∑∞(−1)nn.
Dette er en rekke hvor leddene ikke går mot null, dermed divergerer den.
x=3 gir
n=1∑∞5n−1n5n=5n=1∑∞n.
Dette er en rekke hvor leddene ikke går mot null, dermed divergerer den.
Den oppgitte potensrekken konvergerer derfor absolutt for x∈(−7,3) og divergerer for x=(−∞,−7]∪[3,∞).
Oppgave 10
La 0≤x<ln(2). Finn y(x), der y(x) tilfredsstiller
y(x)=∫0xet+y(t)dt.
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
Ved analysens fundamentalteorem får vi
y′(x)=ex+y(x)=exey(x).
I tillegg er y(0)=0. Dette gir et initialverdiproblem. Ved litt omskriving får vi
(−e−y(x))′=e−y(x)y′(x)=ex.
Vi integrerer begge sider med hensyn på x for å få
−e−y(x)=ex+K⟺y(x)=−ln∣C−ex∣,
hvor K og C er konstanter. Initialbetingelsen gir da at 0=y(0)=−ln(C−1), dermed er C=2. Dette gir
y(x)=−ln(2−ex),for x∈[0,ln(2)).
Eksamenssett
Eksamen 7. august 2024 (kont)
TMA4100 Matematikk 1, kontinuasjonseksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Oppgave 1
Bruk definisjonen av den deriverte til å finne den deriverte til f(x)=1/x.
Vis at punktet (x,y)=(−π,1/2) ligger på kurven y=y(x) gitt ved
tan(xy2)=π2xy.
Finn ligningen for tangenten til kurven i punktet (−π,1/2).
▶Løsningsforslag
Oppgave 2 — Løsning
Ved innsetting får vi på venstre side
tan((−π)(21)2)=tan(−4π),
og på høyre side
π2(−π)21=−1.
Siden tan(−π/4)=−1, ligger punktet på kurven.
For å finne tangenten, trenger vi stigningstallet i punktet (−π,1/2). Kurven er gitt implisitt, og vi deriverer derfor begge sider av likheten implisitt med hensyn på x:
dxdtan(xy2)=dxdπ2xy,
(cos(xy2))21(y2+x2ydxdy)=π2(y+xdxdy).
Vi forenkler så regningen ved å sette inn x=−π og y=1/2:
(21)21(41−πdxdy)=π2(21−πdxdy),
21−2πdxdy=π1−2dxdy,
(2π−2)dxdy=21−π1=2ππ−2,
dxdy(x,y)=(−π,1/2)=4π1π−1π−2.
Generelt er tangenten til en kurve y=y(x) i punktet (x0,y0) gitt ved
Fra likheten, ser vi at funksjonen f(x) må tilfredsstille f(0)=1. Ved analysens fundamentalteorem deriverer vi begge sider av likheten for å få
dxdf(x)=dxd1−dxd∫0xf(t)dt=−f(x).
Vi kan tolke dette som en separabel differensialligning med initialbetingelse y(0)=1. Dette gir
dxdy=−y⟺ydy=−dx.
Ved å integrere begge sider får vi at
ln(∣y∣)=−x+C⟺∣y∣=Ce−x.
C=1 ved initialbetingelsen, og y=∣y∣=e−x. Altså er f(x)=e−x.
Oppgave 6
La S være området i xy-planet som ligger over linjen y=0 og er avgrenset av grafene til funksjonene
f(x)=x+1,g(x)=x2−1.
Skisser området S.
Finn volumet av omdreiningslegemet som oppstår ved å dreie S om linjen y=−1.
▶Løsningsforslag
Oppgave 6 — Løsning
Området S er skissert under. Omdreiningslinjen vises også som en stiplet linje.
For å finne volumet av omdreiningslegemet som oppstår ved å dreie S om linjen y=−1, bruker vi sylinderskallmetoden. Siden vi skal rotere om y=−1, må vi invertere funksjonsuttrykkene. Da får vi at y=x+1 blir x=y−1 og at y=x2−1 blir x=y+1. Dette gir
Anta at mengden y=y(t) (målt i millioner tonn) skrei i Barentshavet tilfredsstiller
dtdy(t)=ky(t)(1−Ky(t))−h(t),(1)
der vekstraten per år er k=0.12, bærekapasiteten er K=16 (millioner tonn), og at en høster skrei gitt ved funksjonen h=h(t) (millioner tonn/år).
(i) Anta at ved t=0 er y(0)=y0 (millioner tonn). Finn h(t) slik at populasjonen holder seg konstant lik y0 over tid.
(ii) Hvor stor bør y0 være for at en skal kunne høste maksimalt av populasjonen? Det er fremdeles en forutsetning at populasjonen holder seg konstant lik y0 over tid.
(Hint: Du trenger ikke å løse differensialligning (1) for å løse oppgaven.)
▶Løsningsforslag
Oppgave 7 — Løsning
(i) En konstant populasjon vil si y(t)=y(0)=y0 for alle t≥0, altså at populasjonen ikke endrer seg. Vi må derfor velge h(t) slik at
dtdy=0.
Altså velger vi
h(t)=ry(t)(1−Ky(t)).
(ii) Fra forrige punkt ser vi at h egentlig er en funksjon av y0 siden h er valgt slik at y(t)=y0:
h(t)=ry(t)(1−Ky(t))=ry0(1−Ky0).
Vi skriver
h(x)=rx(1−Kx).
Det eneste ekstremalpunktet er gitt ved
0=h′(x)=r−K2xr⟺x=2K,
og der har h et globalt maksimum siden h′′(x)<0.
En populasjonsstørrelse på y(t)=y0=K/2=16/2=8 (millioner tonn) gir at man kan høste maksimalt av den.
Oppgave 8
Vis at rekken
n=1∑∞n(−1)n−1x2n
konvergerer for x∈[−1,1].
For x=1/2, lar vi s være summen til rekken. Regn ut es.
Dette er den alternerende harmoniske rekken som konvergerer betinget. Den oppgitte rekken konvergerer derfor for x∈[−1,1].
I følge formelarket har vi at
ln(1+u)=n=1∑∞n(−1)n−1unfor u∈(−1,1].
Ved å la u=x2, ser vi at
ln(1+x2)=n=1∑∞n(−1)n−1x2n.
Altså vil
s=n=1∑∞n(−1)n−1(21)2n=ln(1+(21)2)=ln(45),
og dermed er es=eln(5/4)=5/4.
Oppgave 9
Følgen {an}n=1∞ er gitt rekursivt som
an+1=21an+21,der a1=0.
Vis at følgen er voksende.
Du får oppgitt at følgen er begrenset ovenfra.
Forklar hvorfor følgen konvergerer og regn ut limn→∞an.
▶Løsningsforslag
Oppgave 9 — Løsning
Vi skal vise at den oppgitte følgen er voksende. Vi bruker induksjon. For n=1 har vi at
a2=21a1+21=21>0=a1.
Anta nå at ak+1≥ak, vi skal da vise at ak+2≥ak+1:
ak+2=21ak+1+21≥21ak+21=ak+1,
hvor vi brukte at f(x)=x er en voksende funksjon. Ved induksjon er {an}n=1∞ voksende.
Det er videre oppgitt at følgen også er oppad begrenset. Følger som er voksende og oppad begrensede må konvergere (grenseverdien eksisterer) ved kompletthetsegenskapen til reelle tall. Vi kan da finne grenseverdien til følgen ved å bruke at
n→∞liman+1=n→∞liman=L,
slik at L må tilfredsstille
L=21L+21⟹2L2−L−1=0.
Dette gir at enten er L=1 eller så er L=−1/2. Da må L=1 siden følgen bare består av positive ledd.
Oppgave 10
Vis at dersom f(x) er kontinuerlig i x=a, så vil ∣f(x)∣ være kontinuerlig i x=a.
(Hint: Du kan få bruk for at ∣∣z∣−∣y∣∣≤∣z−y∣ for alle reelle z, y.)
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
Vi får oppgitt at f(x) er kontinuerlig i x=a. Dette betyr at for ethvert tall ε>0 finnes et tall δ>0 slik at
0<∣x−a∣<δ⟹∣f(x)−f(a)∣<ε.
Vi skal så vise at under denne antagelsen må ∣f(x)∣ være kontinuerlig i x=a, altså må vi vise at for ethvert tall ε>0 finnes et tall δ>0 slik at
0<∣x−a∣<δ⟹∣∣f(x)∣−∣f(a)∣∣<ε.
La x tilfredsstille 0<∣x−a∣<δ. Ved hjelp av den oppgitte ulikheten (med z=f(x) og y=f(a)), får vi at
∣∣f(x)∣−∣f(a)∣∣≤∣f(x)−f(a)∣.
Per antagelse er så høyresiden av denne ulikheten mindre enn ε. Dermed har vi vist det vi skulle vise.
Eksamenssett
Eksamen 5. desember 2023
TMA4100 Matematikk 1, ordinær eksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Oppgave 1
La
f(x)={x,x2,for x≤2,for x>2.
Avgjør om følgende grenseverdier eksisterer eller ikke:
x→2+limf(x),x→2−limf(x),x→2limf(x).
Er f(x) kontinuerlig?
▶Løsningsforslag
Oppgave 1 — Løsning
Den ensidige grensen fra høyre blir
x→2+limf(x)=x→2+limx2=22=4,
mens den ensidige grensen fra venstre blir
x→2−limf(x)=x→2−limx=2.
Siden limx→2+f(x)=limx→2−f(x) eksisterer ikke limx→2f(x).
Funksjonen f(x) består av kontinuerlige funksjoner for x=2, og i x=2 er den ikke kontinuerlig siden 2=f(2) umulig kan være likt limx→2f(x) som ikke eksisterer.
Oppgave 2
La S være området i xy-planet som er avgrenset av kurvene y=x3 og y=x mellom x=0 og x=1.
Skisser området S.
Finn volumet av omdreiningslegemet som oppstår ved å dreie S om y-aksen.
▶Løsningsforslag
Oppgave 2 — Løsning
Området S som skal roteres om y-aksen er skissert i figuren under. Siden vi skal rotere om y-aksen kan vi bruke skivemetoden, men da må vi invertere funksjonsuttrykkene. Da får vi at y=x3 blir x=y1/3 og y=x blir x=y2. Ved skivemetoden kan vi uttrykke volumet som
Vi sjekker kritiske punkter for å finne potensielle ekstremalpunkter. Det finnes nemlig ingen singulære punkter siden F′(x) eksisterer for alle reelle x, ei heller endepunkter siden F:R→R.
Kritiske punkter finner vi ved å løse F′(x)=0. Vi ser umiddelbart at x=1 er et kritisk punkt. La f(t)=1/(1+t2). Denne funksjonen har et globalt maksimumspunkt i t=0 og f(0)=1. Det betyr at 0<f(t)≤1, og siden cos(x) er avtagende for x∈(0,1) så får vi at 1=cos(0)>cos(f(t))≥cos(1)>0. Dermed er x=1 det eneste kritiske punktet. Siden g(x)≤g(1)=1 og cos(f(t))>0, vil F(x)≤F(1). Vi konkluderer da med at x=1 gir et globalt maksimum.
Oppgave 6
Vis at buelengden L til grafen til funksjonen
f(x)=ln(ex+1ex−1),for x∈[1,2],
kan skrives som
L=∫12sinh(x)cosh(x)dx.
Regn ut L.
(Hint: Vis først at f′(x)=1/sinh(x).)
▶Løsningsforslag
Oppgave 6 — Løsning
Generelt er buelengden L til grafen til en funksjon f(x), for x∈[a,b], gitt som
Taylorrekken til F(x) kommer fra å integrere en konvergent rekke når ∣x∣<1. Da må taylorrekken også konvergere for ∣x∣<1. Det gjenstår å sjekke endepunktene x=−1 og x=1. For x=−1, er
−F(−1)=n=1∑∞n21.
Dette er en p-rekke med p=2 som vi vet konvergerer ved integraltesten. For x=1, er
−F(1)=−n=1∑∞n2(−1)n−1=n=1∑∞n2(−1)n,
og denne rekken konvergerer absolutt ved samme argumentasjon som over. Taylorrekken til F(x) konvergerer altså for x∈[−1,1].
Oppgave 9
Finn en implisitt ligning for en kurve y=y(x) som passerer gjennom (ln(2),0) og som har stigning i hvert punkt (x,y) gitt ved
1+cos(y)e−x.
▶Løsningsforslag
Oppgave 9 — Løsning
Fra oppgaveteksten er
dxdy=1+cos(y)e−x.
Vi kjenner dette igjen som en separabel differensialligning med initialbetingelse y(ln(2))=0:
TMA4100 Matematikk 1, kontinuasjonseksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Oppgave 1
Regn ut
∫(x−1)(x2+x+1)x2dx.
▶Løsningsforslag
Oppgave 1 — Løsning
Delbrøkoppspalting gir
(x−1)(x2+x+1)x2=3(x−1)1+3(x2+x+1)2x+1.
Dermed er
∫(x−1)(x2+x+1)x2dx=∫(3(x−1)1+3(x2+x+1)2x+1)dx
=31ln(∣x−1∣)+31ln(x2+x+1)+C
=ln(∣x−1∣1/3(x2+x+1)1/3)+C.
Oppgave 2
Anta at vi bare kjenner funksjonen f(x) for visse punkter x som angitt i tabellen under.
Forholdstesten vil ikke gi en konklusjon om hvorvidt rekken konvergerer absolutt eller ei da ρ=1.
Det at
n2023ln(100n)<0
for n=1,2,…,99 har ingenting å si da konvergens av en rekke avgjøres av oppførselen til halen til rekken. Det vil si, vi kan se bort i fra de første 99 leddene når vi tester for konvergens.
Fra oppgaveteksten vet vi at
n→∞limnqln(100n)=0
for alle q>0.
La så følgene {an}n=1∞ og {bn}n=1∞ være gitt ved
slik at a3<a2<a1. Det kan derfor virke som om at følgen er avtagende, det vil si, at
an+1≤an
for alle n.
Anta så at ulikheten holder for n=k. Vi ønsker å vise at det medfører at ak+2≤ak+1. Fra definisjonen av følgen har vi så at
ak+2=3−ak+11≤3−ak1=ak+1
der ulikheten følger ved antagelsen om at ak+1≤ak.
Dermed har vi vist ved induksjon at ulikheten holder for alle n. Altså er følgen avtagende.
Siden {an}n=1∞ er både avtagende og nedad begrenset av 0 må den konvergere ettersom alle monotone og begrensede følger konvergerer. La så
a=n→∞liman
slik at
a=n→∞liman+1=n→∞lim3−an1=3−a1,
det vil si,
a2−3a+1=0
som har løsning
a1=23−25≈0.38oga2=23+25≈2.62.
Men da følgen er avtagende med a1=1 kan vi eliminere a2. Altså står vi igjen med at
n→∞liman=23−25≈0.38.
Oppgave 9
La
f(x)=∣x∣={x−xx≥0,x<0.
Lag en skisse av grafen til f(x).
Ligningen f(x)=0 har nøyaktig én løsning: x=0 (du trenger ikke vise dette).
Forklar hvorfor Newtons metode ikke vil kunne hjelpe oss med å finne dette nullpunktet for f(x).
▶Løsningsforslag
Oppgave 9 — Løsning
Skissen av grafen til y=f(x) vises under, med Newtons metode fra x0=1.5 tegnet inn med stiplede linjer.
La x0>0. Da gir Newtons metode at
x1=x0−f′(x0)f(x0)=x0−2x01x0=−x0.
Newtons metode gir altså at x1=−x0. Helt tilsvarende får vi at x2=−x1=x0 (husk at f(x)=−x for x<0). Se figuren for hvordan dette blir med x0=1.5.
Altså vil ikke Newtons metode kunne gi oss løsningen til f(x)=0 fordi xi vil veksle mellom x0 og −x0 avhengig av om i er et partall eller oddetall.
Oppgave 10
Vis at ligningen
e−x2=x2
har nøyaktig én løsning r i intervallet [0,1].
Finn så en tilnærmet verdi, t, for r ved å bruke taylorpolynomet P4(x) til f(x)=e−x2 av grad 4 om x=0.
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
La g(x)=e−x2−x2. Da g(x) er kontinuerlig på [0,1], og g(0)=1−0>0 og g(1)=e−1−1<0, gir skjæringssetningen at det finnes minst en x∈[0,1] slik at g(x)=0.
Siden
g′(x)=−2xe−x2−2x=−2x(e−x2+1)<0
for alle x∈(0,1) må g(x) være en strengt avtagende funksjon på intervallet [0,1]. Dermed har vi at det finnes nøyaktig én x=r∈[0,1] slik at g(r)=0. Altså har ligningen e−x2=x2 nøyaktig én løsning r i intervallet [0,1].
Taylorpolynomet P4(x) til f(x)=e−x2 av grad 4 om x=0 er gitt ved
For å finne en tilnærmet verdi t for r ser vi på ligningen
P4(x)=1−x2+2x4=x2
det vil si,
x4−4x2+2=0.
La så z=x2 slik at ligningen kan skrives som
z2−4z+2=0
som har løsning z=2±2. Dermed har ligningen løsning
x=±2−2ogx=±2+2
der vi har brukt at x=±z.
Da x∈[0,1] kan vi eliminere alle løsningene bortsett fra x=2−2. Altså er
t=2−2.
Eksamenssett
Eksamen 1. desember 2022
TMA4100 Matematikk 1, ordinær eksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Finn den minste vertikale avstanden mellom de to parablene
y1=x2+1
og
y2=x−x2.
▶Løsningsforslag
Oppgave 2 — Løsning
For å finne den minste vertikale avstanden mellom de to parablene y1=x2+1 og y2=x−x2, lar vi f(x)=(x2+1)−(x−x2)=2x2−x+1 og finner hvor denne funksjonen tar sin minste verdi.
Legg merke til at grafen til y=f(x) er en parabel og at f(x) er konveks for alle x. Dermed må f(x) ha en minste verdi. Fra
f′(x)=4x−1=0
får vi at x=1/4 er et kritisk punkt. Det er ingen andre kandidater til hva som kan være den minste verdien for f(x). Altså blir den minste vertikale avstanden mellom de to parablene gitt ved
f(41)=2(41)2−41+1=87.
Oppgave 3
Ligningen
x2+1x=1−x
har nøyaktig én løsning for x∈[0,1] (du trenger ikke vise dette).
Bruk Newtons metode med x0=0.8 til å finne en tilnærming til løsningen med to desimalers nøyaktighet.
Løsningen til f(x)=0 med to desimalers nøyaktighet ser dermed ut til å være lik 0.77. Det vil si, vi gjetter på at løsningen ligger i intervallet [0.765,0.775).
Siden f(x) er kontinuerlig på dette intervallet, og f(0.765)<0 og f(0.775)>0, vet vi fra skjæringssetningen at løsningen til f(x)=0 må ligge i intervallet [0.765,0.775).
Altså er løsningen med to desimalers nøyaktighet lik 0.77.
Oppgave 4
La R være området i xy-planet som er avgrenset av funksjonene
f(x)=x2+x+1
og
g(x)=2−x2.
Lag en skisse av området R og regn ut volumet av omdreiningslegemet som oppstår når vi dreier R om linjen x=1.
▶Løsningsforslag
Oppgave 4 — Løsning
Området R er avgrenset av grafen til y=f(x)=x2+x+1 og grafen til y=g(x)=2−x2. Se figuren under. Omdreiningslinjen x=1 vises som en stiplet linje.
Vi finner så skjæringspunktene mellom de to kurvene. Fra
g(x)−f(x)=2−x2−(x2+x+1)=1−x−2x2=0
får vi at de to kurvene skjærer hverandre i
x=21ogx=−1.
Vi skal regne ut volumet av omdreiningslegemet som oppstår når vi dreier R om linjen x=1.
For at integralet skal konvergere må grenseverdien
R→∞limln(R(R2+1)a)
eksistere. Dersom a>1/2 vil (R2+1)a>R, og dersom a<1/2 vil (R2+1)a<R. Altså er
R→∞limln(R(R2+1)a)=∞
for a>1/2, og
R→∞limln(R(R2+1)a)=−∞
for a<1/2. Dersom a=1/2 får vi
R→∞limln(RR2+1)=R→∞limln(1+R21)=ln(1)=0.
Altså konvergerer integralet for a=1/2 der
∫1∞(x2+1(1/2)x−2x1)dx=−21ln(21/2)=−41ln(2).
Oppgave 6
Det har brutt ut en uhelbredelig sykdom i en avsidesliggende by med totalt 5000 innbyggere. Endringsraten for tallet på smittede innbyggere i byen er proporsjonal (med proporsjonalitetskonstant a) med produktet av de som er smittet og de som ikke er smittet.
La S(t) være tallet på innbyggere i byen som er smittet ved tid t dager etter at smitten brøt ut.
Forklar hvorfor
dtdS=aS(5000−S).
Ved utbruddet av sykdommen er det 250 innbyggere som har fått påvist smitte. Etter 7 dager er det 1250 innbyggere som har fått påvist smitte. Hvor mange dager vil det ta før 80 % av innbyggerne i byen er smittet?
▶Løsningsforslag
Oppgave 6 — Løsning
Fra oppgaveteksten har vi at endringsraten (dS/dt) for antall smittede innbyggere er proporsjonal (med proporsjonalitetskonstant a) med de som er smittet (S) og de som ikke er smittet (5000−S). Altså er
dtdS=aS(5000−S).(1)
Legg merke til at (1) er en separabel førsteordens differensialligning. Løsning ved separasjon av variabler gir
der den siste likheten følger av antagelsen om at g(x) er kontinuerlig i x=0. Altså er f(x) deriverbar i x=0, og f′(0)=g(0)=2π.
Oppgave 10
La
g(x)=∫0xf(t)dt.
Regn ut g(4) og g′(4) når du vet at grafen til f(x) er som vist på figuren under.
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
Fra oppgaveteksten har vi at
g(4)=∫04f(t)dt.
Dermed blir g(4) lik summen av arealet av det røde feltet og arealet av det blå feltet, der arealet av det røde feltet ganges med −1 (hvorfor det?). Det vil si,
g(4)=−1+4=3.
Analysens fundamentalteorem gir at
g′(x)=dxd∫0xf(t)dt=f(x)
slik at
g′(4)=f(4)=0.
Eksamenssett
Eksamen 20. august 2022 (kont)
TMA4100 Matematikk 1, kontinuasjonseksamen. Ti oppgaver med fullstendige løsningsforslag. Prøv deg på hver oppgave før du åpner løsningen, så får du mest ut av settet.
Oppgave 1
Gitt initialverdiproblemet
y′=1+2xy2,y(0)=1.
Bruk Eulers metode med skrittlengde h=0.1 til å finne tilnærmingsverdier for y(0.1) og y(0.2). Vis utregningene du bruker for å regne ut de to tilnærmingsverdiene.
▶Løsningsforslag
Oppgave 1 — Løsning
Bruk av Eulers metode med f(x,y)=1+2xy2, y0=y(0)=1 og h=0.1 gir
y(0.1)≈y1=1+0.1(1+2⋅0⋅12)=1.1
og
y(0.2)≈y2=1.1+0.1(1+2⋅0.1⋅1.12)=1.2242.
Oppgave 2
Regn ut det ubestemte integralet
∫x2+x−63x−1dx,
og avgjør om det uegentlige integralet
∫4∞x2+x−63x−1dx
konvergerer eller divergerer. Begrunn svaret.
▶Løsningsforslag
Oppgave 2 — Løsning
Delbrøkoppspalting gir
x2+x−63x−1=x−21+x+32.
Dermed får vi at et ubestemt integral til den gitte funksjonen blir
Vi vet at funksjonen lnx går mot uendelig når x går mot uendelig, så uttrykket over går mot uendelig når a går mot uendelig. Så det uegentlige integralet gitt i oppgaven divergerer.
Oppgave 3
Bruk rekkeutviklingen
e−x=1−x+2!x2−3!x3+…+(−1)nn!xn+…
til å uttrykke integralet
I=∫01x1−e−xdx
som en uendelig rekke.
Bestem hvor mange ledd du må ta med i denne rekken for at den skal gi en tilnærmingsverdi L til I som er slik at ∣I−L∣<0.002. Begrunn at den ønskede nøyaktigheten er oppnådd.
▶Løsningsforslag
Oppgave 3 — Løsning
Ved å sette inn den oppgitte rekkeutviklingen for e−x og foreta leddvis integrasjon får vi
I=∫01(1−2!x+3!x2+…+(−1)n−1n!xn−1+…)dx
=1−2⋅2!1+3⋅3!1+…+(−1)n−1n⋅n!1+…
Dette er en alternerende rekke der leddene går mot 0, så den konvergerer. Kall verdien vi får ved å kutte etter n ledd for Ln. Vi vet da at ∣I−Ln∣ er mindre enn absoluttverdien av ledd n+1. Dvs at dersom vi velger n så stor at
(n+1)(n+1)!1<0.002
så er vi sikret den ønskede nøyaktigheten. Ved å prøve med verdier for n ser vi at n=4 gir 5⋅5!1=6001<0.002, og at dette er den lavest mulige verdien for n vi kan ha for å være sikker.
Oppgave 4
Funksjonen f er definert ved
f(x)=∣x∣xfor x=0.
Vis at dersom du definerer f(0)=0, så vil f være kontinuerlig i x=0, men ikke deriverbar i x=0.
▶Løsningsforslag
Oppgave 4 — Løsning
Med f som gitt i oppgaven og f(0) definert til å være 0 kan vi skrive
f(x)=⎩⎨⎧x,0,−−x,x>0x=0x<0
For x>0 og x→0 vil x→0, og tilsvarende vil for x<0 og x→0, −x→0. Altså er limx→0f(x)=f(0)=0 som viser at f er kontinuerlig i x=0.
For å sjekke deriverbarhet i x=0 ser vi på (h>0)limh→0hf(0+h)−f(0)=limh→0hh=limh→0h1. Dette uttrykket går mot uendelig, så denne grenseverdien eksisterer ikke. Tilsvarende eksisterer heller ikke grenseverdien når vi går mot 0 fra venstre, så f er ikke deriverbar i x=0. Grafen til f har en vertikal tangent i x=0.
Oppgave 5
For hver av rekkene (i), (ii) og (iii), avgjør om den konvergerer eller divergerer.
(i) Rekken ∑n=1∞2n/2n konvergerer. Det kan vi se ved å bruke forholdstesten.
anan+1=nn+12(n+1)/22n/2=nn+121.
Når n→∞ går dette mot 21<1, og rekken konvergerer ved forholdstesten.
(ii) Rekken ∑n=1∞n3+1n divergerer. Det kan vi se ved å bruke grensesammenligningstesten med den divergente rekken ∑n=1∞n1/21 (divergent p-rekke med p<1). Vi ser på forholdet mellom n3+1n og n1:
n3+1n/n1=1+1/n31.
Dette uttrykket går mot 1>0 når n går mot uendelig. Dermed divergerer den gitte rekken ved grensesammenligningstesten.
(iii) Rekken ∑n=1∞(nn+1(n+1)n)2 konvergerer. Det kan vi se ved å bruke grensesammenligningstesten med den konvergente rekken ∑n=1∞n21. Vi ser på forholdet mellom (nn+1(n+1)n)2 og 1/n2:
(nn+1(n+1)n)2/n21=(nn(n+1)n)2=((1+n1)n)2.
Det er kjent at limn→∞(1+n1)n=e. Dermed får vi
n→∞limn21(nn+1(n+1)n)2=e2<∞,
og den gitte rekken konvergerer ved grensesammenligningstesten.
Oppgave 6
Anta at x∈[0,4π], og vis at
dxd(ln(cosx1+sinx))=cosx1.
Kurven C består av grafen til
f(x)=ln(cosx)for x∈[0,4π].
Finn buelengden til C. Vis utregningen.
▶Løsningsforslag
Oppgave 6 — Løsning
Sett g(x)=ln(cosx1+sinx). Vi får da
g′(x)=1+sinxcosx⋅dxdcosx1+sinx
=1+sinxcosx⋅cos2xcos2x+(1+sinx)sinx
=1+sinx1cosx1+sinx=cosx1.
For å finne buelengden må vi regne ut buelengdeelementet
En holme ligger 2 km fra strandkanten. 3 km fra punktet på stranda som er nærmest holmen ligger en hytte. (Se figur under.) Hvis man ror med en fart på 3 km/time og går med en fart på 5 km/time, hvor langt fra hytta skal båten treffe stranda for å bruke minst tid totalt fra holmen til hytta? Hva er denne minimale tiden?
▶Løsningsforslag
Oppgave 7 — Løsning
La x være avstanden fra punktet på stranda som er nærmest holmen bort til der båten treffer stranda. Da blir avstanden man må ro lik 4+x2, og avstanden man må gå blir lik 3−x. Den samlede tiden man bruker på hele distansen blir da
t(x)=34+x2+53−x.
For å finne minste verdi av t(x) kan vi derivere t(x) og sette den deriverte lik 0. Vi får
t′(x)=314+x2x−51=0
som forenkler seg til
5x=34+x2.
Kvadrering på begge sider og forenkling gir 16x2=36 som har positiv løsning x=23. Innsatt i uttrykket for t(x) får vi t(23)=6068. Dette er gitt i timer, slik at den kortest mulige tiden er 1 time og 8 minutter.
Oppgave 8
En beholder lages ved å rotere grafen til funksjonen f(x)=coshx for x∈[0,1] om aksen y=−1. Finn arealet av den krumme delen av overflata til beholderen. Vis utregningen.
Tips: Det kan være lurt å gjøre bruk av identiteten cosh2x=21(1+cosh2x).
▶Løsningsforslag
Oppgave 8 — Løsning
For å finne overflatearealet regner vi først ut buelengdeelementet
ds=1+f′(x)2dx=1+sinh2xdx=coshxdx.
Flateelementet er da gitt ved dS=2πr(x)ds der r(x) er avstanden til omdreiningsaksen, som i dette tilfellet er y=−1. Dermed blir r(x)=1+coshx, og vi får
Dette er greit som svar, men ved å innføre sinhx=21(ex−1/ex) kan svaret også angis som
S=π(1+e−e1+4e2−4e21).
Oppgave 9
La tallfølgen {an} være definert ved
a1=1,an+1=6+anfor n≥1.
Vis ved induksjon at an<3 for alle n≥1. Vis deretter at an<an+1 for alle n≥1. Begrunn at dette medfører at følgen konvergerer.
Finn grenseverdien a=limn→∞an.
▶Løsningsforslag
Oppgave 9 — Løsning
Det første leddet i følgen, a1<3. Anta så at ledd nr k er mindre enn 3, og vis at da må ledd nr k+1 også være mindre enn 3:
ak+1=6+ak<6+3=9=3.
Dette viser da at ledd nr k+1 er mindre enn 3, og dermed er alle leddene i følgen mindre enn 3 ved induksjon.
Ved utregning får vi a2=6+1=7>1=a1. Dermed vet vi at a1<a2, så anta at ak<ak+1. Vi får videre ak+1=6+ak<6+ak+1=ak+2. Av dette følger, siden a1<a2, at an<an+1 for alle n≥1.
Vi har nå vist at vi har en følge som er monotont voksende og opptil begrenset, og en slik følge konvergerer.
Sett a=limn→∞an. La n→∞ på begge sider i an+1=6+an. Da får vi a=6+a, som ved kvadrering og forenkling gir a2−a−6=0. Denne ligningen har to røtter, 3 og −2, men siden den grenseverdien vi er på jakt etter er positiv (>1), så må a=3.
Oppgave 10
Funksjonen f(x)=x4+2x3−3x2−4x+4 er definert for alle reelle tall. Bestem områdene der f vokser og der f avtar. Har f en største og en minste verdi? Begrunn svaret. Vis at grafen til f er symmetrisk om den rette linjen x=−21.
▶Løsningsforslag
Oppgave 10 — Løsning
Ved inspeksjon ser vi at f(x)=x4+2x3−3x2−4x+4 har et nullpunkt i x=1. Ved polynomdivisjon får vi f(x)=(x−1)(x3+3x2−4), og ved inspeksjon ser vi videre at x3+3x2−4 også har et nullpunkt i x=1. Ny polynomdivisjon gir
Drøfting av dette uttrykket gir at f′(x)>0 når −2<x<−21 og når x>1. Videre er f′(x)<0 når x<−2 og −21<x<1. Funksjonen vokser altså i intervallene (−2,−21) og (1,∞) og den avtar i intervallene (−∞,−2) og (−21,1).
f(1)=f(−2)=0, og for alle andre verdier av x er f(x)>0, så f har en minste verdi, nemlig 0. f er et polynom av grad 4, så f(x)→∞ når x→±∞, dvs. f har ingen største verdi.
Grafen til f er symmetrisk om den rette linjen x=−21 dersom funksjonsverdiene i x-verdier som ligger like langt fra x=−21 på begge sider, er like store. Dette kan uttrykkes ved at f(x)=f(−x−1) for alle x. Utregning gir